Er jeg sint, eller bare veldig, veldig skuffet?

Denne gangen var det oss hatet gikk ut over. Denne gangen var det oss de var redde for. Først av alt skitnet vi til Norges nasjonaldag med det skitne homoflagget vårt, dernest er vi så frekke at vi bor sammen. Vi har til og med barn. Jeg kan forstå at dette kan være skremmende for enkelte. Kanskje skikkelig irriterende, til og med. Det finnes folk som ikke har klart å følge med i tiden. Som ikke har forstått at homofili bare handler om at to personer elsker hverandre, og ikke om vederstyggelighet.

Det jeg ikke forstår, er hvordan ting kan eskalere fra å ha sånne tanker og meninger til å skrive trusselbrev, og til å ta seg inn i en bolig hvor man ramponerer for fote og ødelegger for hundrevis av tusener? Hvor man strør brukt kattesand i sengene og tagger “lesbehorer” på veggene og “fitter” på pianoet, i tillegg til å stjele det av verdi man kan få med seg?

Da vi kom hjem den kvelden, etter å ha gått tur med hunden, ble vi møtt med en ytterdør med knust glass. Vi skjønte selvsagt at det hadde vært innbrudd. Da vi kom opp i gangen, var den helt fin. Ingenting var rørt, og jeg tenkte at dette sikkert ikke var så ille. Det finnes ingen gardiner i gangen vår. Det gjør det i stua. Da vi kom inn i stua, var det som å få et slag i magen. Alt var ramponert. Det samme gjaldt resten av huset. Vi ble veldig godt ivaretatt av politiet den natten, men da vi til slutt la oss i firetiden, visste vi ikke lenger om verden fortsatt hadde et trygt hjørne til oss. Og hva hvis noen av oss hadde vært hjemme? Hva om datteren vår hadde ligget oppe og sovet mens vi var ute med hunden? Det går kaldt nedover ryggen min.

Men hva har vi erfart? Vi har erfart at det finnes uendelig mange mennesker der ute som bare vil oss godt! Det har vært en vegg av støtte både gjennom facebook og media fra første stund, og vi kan bare ikke få takket alle nok! Takket være aksjonen på spleis.no er det så mye vi får ordnet med som ikke inkluderes av forsikringen, og det føles som en enorm lettelse!

Tusen takk, Lykke Kristine Moen og venner, for at dere satte i gang innsamlingen på spleis.no!

 

Når det gjelder dem som har gjort dette, er det mennesker som først og fremst trenger hjelp. De trenger hjelp til å forstå at de faktisk ikke kan smittes av homolus. Hjelp til å forstå at det ikke er farlig for dem at mennesker av samme kjønn elsker hverandre. Samtidig mener jeg at de må ta sin straff. Dette er gjerninger som hører hjemme i en straffesak.

Og den lille flokken vår? Vi er hele. Fire mennesker, to katter og en hund. Det er det viktigste. Det som er ødelagt og borte, kommer vi til å savne, særlig bilder, ting med affeksjonsverdi og ting som var arvet, men det var tross alt bare ting.

Er jeg sint? Ja, jeg er ganske sint, faktisk ganske forbanna, men først og fremst veldig, veldig skuffet!

 

Tusen takk for fantastisk hjelp fra Hotel Residence mens vi ikke hadde noe sted å bo!

 Takk for nydelig orkidé fra Fri RogalandTakk for nydelige blomster fra frikirken på Hana

 

 

 

 

Tårer for egosimen

Mange barn rundt samme bord. Mange barn på samme jord. Det er vi, det er vi, morgendagens søsken.

Men det er vel for pokker ikke vi! Morgendagens søsken er noe som bare finnes i en sang.

Nå skal grensene stenges. FrP har rekordoppslutning. Vi er redde. Reddere enn noen gang. Muslimer er farlige mennesker, Luciafeiringen er avlyst og det har blitt ulovlig med nisseluer på skolene i Oslo. Til og med flagget vårt har de tenkt å ta rotta på. Det norskeste og flotteste vi har! Nå er det korset som skal bort.

Hva er det vi bringer videre til barna våre?! Hvordan skal ungene våre bli rause, og forstå at det å dele på godteriet sitt er viktig, når vi ikke engang vil dele av godene når vi står ovenfor den største humanitære katastrofen i verden etter 2. verdenskrig?  Innse det! Vi er dritrike! Vi har hele ræva vår stappfull av penger!

Kjære Ola og Kari Nordmann. Landet du bor i finnes på en klode som heter Tellus, men som for det meste kalles Verden. Det er ikke slik at du ikke er et medlem av selve Verden selv om du tilfeldigvis bor i et land hvor vi har masse penger og sosiale goder. Når mennesker i andre deler av Verden må flykte fordi det faller bomber på dem og de mangler mat og vann, har vi i Norge en plikt til å hjelpe dem. Kan hende du må låne bort en gymsal til dem når de kommer. Kan hende må klassen du eller ungene dine går i ha gym et annet sted. Men er det virkelig så forferdelig? Er det virkelig for mye å be om når det faktisk er snakk om sult og nød?

Det som har skjedd i Paris og Beirut er grusomt og avskyelig. All terror er det, uavhengig av hvor det skjer i verden. Men de som flykter, flykter jo FRA terror! Og hvordan skal vi stanse terror? Ved å stenge våre grenser? Ved å sende bomber og granater? Jeg tror ikke det. Da flyene smalt i Twin Towers var det en katastrofe av dimensjoner. Flere tusen amerikanere måtte bøte med livet, og sjelden har vi vel vært mer sjokkert. Jeg gråt for ofrene, og det var flere med meg. En grusom og avskyelig handling. Hundretusenvis av uskyldige muslimer ble drept i krigen mot terror da USA begynte å bombe Afganistan og Irak. Jeg klarer ikke å la være å spørre: hvem gråt for dem? Visste vi i det hele tatt om dem?

Det er 20. november 2015. Du sitter og ser på TV. På favorittprogrammet ditt. Nytt på Nytt. Fader så vittig Jon Almås er! Julestemningen har begynt å krype innpå, og selv om du er alene med to små er livet slett ikke ille. Det er tid for fredagskos. Du har både pottis i posen og noe rødt i glasset. Plutselig går strømmen. Du tar det med ro. Ikke noe stress. Så smeller det! Hva skjer?! Huset raser sammen rundt deg. Du er livredd! Plutselig er du begravd under restene av huset ditt. Du blir liggende i to døgn mens du hører stadige skrall. Du er iskald og skjelver av kulde. Du har tisset på deg av redsel, så buksa har fryst fast til kroppen din. Hvor er Sofie og Sebastian??!! Du roper og roper helt til du mister stemmen. Deretter er det bare endeløs gråt. Hvor er barna dine?! Til slutt mister du bevisstheten. Du våkner i et svakt lys. Noen har dratt deg frem. Det er Irene, naboen. Hvor er Sofie??? Hun ser på deg med smerte i ansiktet når du spør, og du forstår at det ikke er håp. Hun har Sebastian på armen. Hva med Lukas? Irene rister på hodet. Nei. Hun har mistet sin egen Lukas, men Sebastian lever. Takk og lov!

 

Under et teppe ligger Sofie. Du vil ikke se, men du må. Kroppen hennes. Blodig. Ansiktet er fortsatt vakkert. Livløst og litt blålig, men fortsatt vakkert. Du stryker henne på kinnet, men skvetter når du kjenner hvor kald hun er. Flettene hennes sitter fortsatt stramt. Hun ville ha bølger i håret. Men kroppen, kroppen er maltraktert. Favorittbamsen sitter fast i det størknede blodet hennes. Den nydelige jenta di som du bar under hjertet ditt i ni måneder. Som du trodde aldri skulle komme ut etter den lange og harde fødselen! Men som kom ut og knirket til. Det var den største dagen i livet ditt frem til da!  Hvordan skal du klare dette? Du skriker så høyt at du tror lungene skal briste. Hulkene er så vonde at det kjennes som om du aldri vil kunne trekke pusten ordentlig igjen. Tårene svir nedover kinnene dine. Du vil ikke forlate henne. Du trekker den livløse kroppen inntil deg og gråter hysterisk.

 

Hele Gamle Stavanger er bombet sønder og sammen. Det er ingen tilgang til vann, og butikkene er allerede plyndret for alt som kan spises. Irene vil trekke deg med seg, men du vil ikke slippe Sofie. Men du må. Du må, for du må flykte.

Dere har fått en sjanse til å komme dere unna. Irene har fått tak i noen penger. Først en lastebil. Så båten over til Danmark. Dere stapper dere inn bak en last med sigaretter. Dere må sitte helt stille. Og du vet. Du vet at hvis Sebastian gir fra seg en eneste lyd, er dere fortapt. Da tar de dere.

Takk og lov! Dere kommer dere til Danmark. Du prøver å tenke fremover. Prøver å tenke at dere kan få mat og vann. Et sted å sove. Tørre klær. Dere får det. For en stund er alt bra. Men så kommer kontrabeskjeden: dere må dra tilbake til Norge. I Danmark mener de at det er mange terrorister blant de norske flyktningene. Men dere har jo ikke noe å komme tilbake til! Det får ikke hjelpe, sier de i Danmark. Enten tilbake til Norge, eller til et annet land. I Danmark vil de ikke ha dere. Dere er altfor farlige.

Den farligste terroristen vi har hatt i Norge er norsk. Lys i luggen og alt. Han sitter nå i fengsel etter å ha drept 77 mennesker, hvorav 33 under 18 år, og skadet flere hundre mennesker. Han gjorde det fordi de representerte venstresida. Representerte dem som ikke dømmer mennesker utfra religion og utseende, men utfra hvem de faktisk er. Men det er altså flyktningene som rømmer fra IS vi er redde for?

Det er ingen Luciafeiring som er avlyst. Det er ingen nisseluer som er blitt ulovlige. Ikke engang det norske flagg er under angrep. Hverken muslimene eller Human Etisk Forbund har kommet med sånne krav. De som har kommet med dette sludderet, er folk som vil skape frykt. Som vil skape bråk, og som er rasister.

Mange føtter som kan gå, dit hvor hjelpen trenges nå, mange hender vendt mot dem, som har mistet sine hjem – Hvis de ikke er muslimer, da.

 

 

 

Du er borte, men jeg er her

 

Jeg syntes jeg hørte deg i natt. “Hallo”, liksom. Jeg var litt full, men stemmen din var helt ren og klar. Du lo litt. Ganske høyt, akkurat som du pleier. Du syntes jeg gikk litt skeivt og sjanglete. Jeg lo jeg også. Hadde litt problemer med å treffe gangfeltet. Jeg skulle akkurat til å snu meg for å si noe utrolig vittig. Noe om elger eller bøfler. Men så kom jeg på at du slett ikke var hverken levende eller til stede, men aldeles død.

Jeg så et stjerneskudd. Det var så sterkt at det nesten må ha sneiet jorden.

Er du er ute et sted? Er det derfor jeg stadig hører deg? Drømmer om deg? Var det derfor jeg så deg i øyekroken her om dagen? Du kan godt si ordentlig i fra, altså. Trenger ikke gå rundt og gjemme deg. Jeg savner deg nemlig. Veldig.

Jeg tror ikke noe særlig på Gud og sånt. Men det gjorde du. Håper du hadde rett. For da var kanskje ikke livet ditt så kort likevel.

Hvis Gud finnes, og du er der, vil jeg gjerne at du gir Gud en skikkelig ørefik før dere setter dere ved kjøkkenbordet og tar en alvorsprat. For det første kan du hilse fra meg å si at han er en jævle kødd som ikke ordner opp i verden! Mennesker lider, og han sitter åpenbart der og klør seg på balla og spiller candy crush mens han skravler med Carl I. Hagen. For det andre hadde ikke du trengt å ta av sted fullt så tidlig. Men de trengte deg kanskje i koret?

Jeg så et stjerneskudd. Det var så sterkt at det nesten sneiet jorden. Det minner meg alltid om deg. Om da vi satte opp Fame, og du sang så vakkert: ” … da er jeg endt som et stjerneskudd.”

Men du er ikke endt. Eller glemt.

Før jeg dør

Jeg har så mye jeg skal rekke før jeg dør. Jeg skal leve, leve og leve! Lista er lang. Håper bare jeg rekker alt:

• Ta den transsibirske jernbane sammen med ungene når de er store nok.
• Gi ut plate med egne låter.
• Undervise sykepleierstudenter i psykologi.
• Starte en kulturskole i Ecuador som er gratis for gatebarn. Musikk til alle!
• Delta i Melodi Grand Prix. Min største drøm.
• Skrive en musikal og gi meg selv en av rollene.
• Gi ut minst én bok. Holder på med en bok med korthistorier. Den ene historien handler om snørr.
• Ta patent på et medisinsk hjelpemiddel. Gi inntekten av patentet til gratisklinikken i neste punkt.
• Starte en gratisklinikk i slummen i Ecuador som også har “babybokser” (En boks hvor man kan legge nyfødte barn)
• Lære meg å spille hardingfele. Kona sier nei, men jeg skal gjøre det i smug.
• Designe en kleskolleksjon med kjoler for damer og menn i alle størrelser!
• Delta på Nytt på Nytt.
• Ta en doktorgrad i sykepleie.
• Lære meg finsk.
• Ta sykepleiepraksis på Grønland (landet, ikke bydelen).
• Reise til Australia.
• Se filmmanuset mitt bli til en vaskeekte film som går på kino.
• Være slem MGP kommentator.

Og mer. Men hva hvis det er slutt i morgen? Hva hvis kona mi våkner og finner ut at jeg har sluttet å puste i løpet av natta? Hva hvis ungene plutselig ikke har en mamma? Det ville virkelig vært noe av det verste som kan skje! Vi vet aldri hva som venter bak neste sving. Det vi har, det er det som er her og nå. Vi kan planlegge så mye vi vil, men vi har ikke kontrollen over liv og død. Jeg har levd et godt liv, og jeg har gjort mye:

• Fått to fantastiske barn.
• Nesten dødd under en fødsel. Keisersnitt i neste.
• Funnet ut at jeg er HOMO.
• Giftet meg to ganger. Først med en flott mann, så med kvinnen i mitt liv.
• Bodd i Ecuador.
• Lært meg spansk.
• Utdannet meg i sang, dans og teater.
• Utdannet meg til å bli sykepleier.
• Vært med på Norske Talenter.
• Vært leder for Operasjon Dagsverk.
• Hatt en av hovedrollene i West Side Story
• Gått på folkehøgskole
• Spilt i Fame
• Mistet mange som stod meg nær.
• Fått manuset mitt refusert av tre forlag. Nå skriver jeg et nytt.
• Vært i Tanzania og Kenya på utveksling på videregående.
• Vært oppe til første hytta på Kilimanjaro.
• Overlevd mobbing
• Fjernet diverse organer.
• Komponert musikk.
• Sunget på avløsernes landsmøte.
• Fått fyr av kronprinsen – som jeg for øvrig trodde jeg kjente. Jeg mente det var en stund siden vi hadde sett hverandre, og lurte på om ikke vi skulle ta en kaffe snart. Han sa ja, så teknisk sett skylder han meg en kaffe. Ja, jeg var full og i veldig godt humør.
• Fått utrolig mange venner.
• Vært til stede under obduksjon.
• Hoppa fra tiern på Frognerbadet.
• Blitt trillet i rullestol på Kvadrat av Tore Renberg. Jeg var gravid med bekkenløsning, og skulle ned der med Mækkern.
• Sett en gaupe.
• Vært et par ørsmå turer innom psykiatrisk sengepost.
• Fått operert ut en visdomsjeksel.

Og det er uendelig mye mer! Jeg har ikke sittet rolig og ventet på at livet skulle komme til meg. For det meste er jeg veldig lykkelig, men noen ganger synker jeg ned i myrvannet. Når ulvene jager meg med glefsende kjefter, og jeg ikke finner verken buen eller piler i koggeret til å forsvare meg. Men de dagene kommer sjeldnere og sjeldnere. Livet er bra! Og når det en gang er slutt, håper jeg at de som kommer etter meg, vil danse på min grav, og ta en heidundrandes fest. For jeg har levd!

Det finnes ingen mann i forholdet

Teppegnager, skeiv, lesbe, homoseksuell, flatbanker, homofil, lesbisk. Jeg har aldri forstått meg helt på det med flatbanking. Hva går det egentlig ut på? Kona mi og jeg har hatt det ganske mye moro i vår jakt på å finne ut av akkurat det. Skal vi prøve oss på litt flatbanking? Fifle, fufle. Er det dette som er flatbanking? Fifle. Hmmm… Fufle. Fnis. Kanskje? Prøv litt mer sånn. Hahaha! Tror ikke det er flatbanking, men hvis du ligger litt stille skal jeg prøve noe annet.

Lar jeg ord definere meg? Egentlig ikke. Noe går helt på hva man gjør, eller hva folk tror man gjør, mellom laknene på privaten, og noe går på hva man faktisk er. Jeg er ikke særlig tynnhudet, og tar det meste med en god porsjon humor. Når man jobber som sykepleier, kan det likevel være slitsomt å komme ut av skapet absolutt hele tida. Mens jeg studerte,måtte jeg forholde meg til veldig mye nye folk på kort tid. Man jobber jo skift, og har mye praksis med nye kontaktsykepleiere for hver gang. Jeg hadde jobb ved siden av studier også. Det har aldri vært et poeng for meg å få sagt at jeg er HOMO, men det har ikke vært noe poeng for meg å ikke si det heller. Jeg har som regel fått sneket det inn i samtalen underveis, og da kommer det mange spørsmål. Jeg elsker å skravle, så jeg tar det som regel greit, men det kan bli slitsomt. Særlig hvis folk synes de har noe med sexlivet mitt å gjøre.

Det var på en nattevakt jeg rett og slett fikk nok. De to jeg skulle jobbe med den natta, kjente jeg ikke fra før, og de er begge minst en generasjon eldre enn meg. Jeg synes det var litt knapt med prat i løpet av vakten, men gjorde nå mitt, og hadde litt tilsyn og sånt. Sånn rundt kokken 03.30 smeller det fra den ene: hvor lenge har du visst at du er homoseksuell? Jeg kjente at jeg skvatt skikkelig til, for jeg satt egentlig i en stol og døste og passet helt greit mine egne saker. At jeg er gift med verdens flotteste kvinnfolk, hadde heller ikke vært oppe til diskusjon før sammen med akkurat disse damene. Vel, svarte jeg, jeg har vel visst at jeg er homoseksuell like lenge som du har visst at du er heteroseksuell, men jeg er ikke så opptatt av sex, så jeg pleier å si at jeg er homofil, og ikke homoseksuell. Da ble det stille, gitt. Hun så ut som hun skulle få slag, men det var jo hun som spurte. Da vi skulle gå av vakt, ga hun meg en liten brosjyre hvor det stod at “Jesus elsker alle”, og sa at jeg bare måtte si i fra hvis jeg trengte snakke om det. Snakke om det?! Vel, man kan si at jeg trengte snakke om det. Med sjefen! Og oppvask ble det.

Og så til det store spørsmålet: Hvem er det som er mannen i forholdet? For å gjøre det helt enkelt: det er ingen mann i forholdet. Vi er begge kvinner. Det er noe av greia med å være lesbisk – det er ingen mann. Vi går ikke og lengter etter et skikkelig mannfolk sånn i all hemmelighet.

Tiden som går og tårene i halsen

Det tok så lang tid å bli voksen. Samtidig har jeg levd så kort. Barneskolen kom jeg meg greit gjennom. Ressurssterk, pen, vittig og egen. Helt egen. Ungdomsskolen overlevde jeg såvidt. Følte meg som et null. Stygg, tjukk, ekkel og dum. Veldig dum. Kroppen var feil, kjønnet var feil, vonde ord bak ryggen, ting jeg hadde laget på forminga ble funnet ødelagt neste gang. Det var sikkert ikke gjort med vilje. Ikke alle gangene. Strikket på nytt, og tegnet mer. Lengtet til et annet sted inni meg. Store tårer på kinn hver kveld. Jeg var ikke venneløs, men de gode forstod ikke de heller. Dødsforelska i dirigenten i det kristne ungdomskoret. Den kvinnelige dirigenten. Kunne ikke tro det selv.

Det kom bedre tider. Mye bedre. Videregående på musikklinja. Det var som å bli plantet i fruktbar jord. De andre likte meg! Bodde på hybel og lagde mat. Eide hele verden og verden eide meg. Glede! Knyttet vennskapsbånd som aldri skulle brytes. Det var magiske år, og vi trodde det aldri skulle ta slutt. Da det tok slutt ble vi spredd, men vennskapene fikk lov til å bestå. Jeg hadde fortsatt en hemmelighet.

Det fortsatte med teater og musikk. Trodde jeg var voksen nå. At veien lå åpen og rett foran meg. Fikk en av hovedrollene i hovedproduksjonen. Livet kunne ikke vært bedre. Begynte på ny skole. Privat. Tok opp lån i bank. Fikk aldri vist hva jeg kunne. Man fikk ikke det der hvis man sa høyt det man mente. Med mindre det du mente, var at du elsket hele ledelsen, og at du aldri lurte på hva alle pengene du hadde betalt egentlig gikk til.. Ble gravid. Enorm glede selv om det var litt utenom planen. Tøff fødsel. Verdens mest fantastiske resultat. Fortsatt en hemmelighet inne i meg.

Det var som om tiden fikk vinger etter at gutten min ble født. Giftet meg. Ikke med barnets far. Fikk ei lita jente. Helt perfekt og nydelig og vakker og fantastisk, med akkurat samme lynne som sin mor. Møtte ei jente. Jeg var redd, men forelska. Forlot mannen min. Det gjorde grusomt vondt. Fortalte hva jeg følte. Til henne. Klarte ikke å la være. Følelsene mine lå nakne som rått kjøtt i sola.

Det gikk bra. Hun ville ha meg.

Ti år har flydd som en virvelvind. Vi har giftet oss, og vi har det veldig bra. Jeg har en eksmann. Han er fin. Mot barna og mot oss. Jeg har tatt nesten tre utdannelser. Skuespiller, sang og sykepleie. Lykken er like stor som hele universet. Men, en virvelvind er aldri uten regn, og et levende menneske er aldri uten tårer. For bestevenninna mi døde. Plutselig. Hun var nydelig og vakker. Bare 25 år. Andre har vi også mistet på veien, og mange tornekratt har vi dratt oss gjennom. Det har vært noen tøffe tak, men sånn er jo livet.

Facebook i dag:

Jeg legger ut følgende:

http://www.tv2.no/2015/02/12/nyheter/forfatter/fhi/vaksinemotstander/6563751

Wanya: Dama er tapt for denne verden! Hun er også overbevist om at det finnes mennesker som har levd på Venus, eller venusianere som er deres egentlige tittel. Alle som vet noe om Venus, vet at det er et heller ugjestmildt sted for levende vesener… “Vi har meslinger av en grunn – det er fordi barna skal gjennom det” Vel, vi har jo kjønnssykdommer av en grunn også – kan det være for at alle de som har et kjønn skal gjennom gå det? Jeg bare spør,,

Geir (fra vgs): Begynner å bli litt lei av at denne debatten er så vanvittig ensidig. Enten så er du for vaksinasjonsprogrammet eller så er du en tullekopp som tror på venusianere. Det finnes faktisk oppegående mennesker også som ikke er overbegeistret for vaksinasjon, men de hører man lite til. Det er nok ikke like tabloid og morsomt det da.

Wanya: Det er ikke sant, Geir. Det er flere grupper som har blitt trukket frem i denne debatten. Man ser blant annet at folk i bestemte kretser er mer redde for vaksinering enn i andre. Ganske mange av de som velger å ikke vaksinere, stoler blant annet på “forskning” som blir fremstilt i nyhetsspeilet.no. Jeg anbefaler deg å ta en titt på det. Forresten – oppegående og oppegående. Jeg synes egentlig ikke at det er så mange som er særlig oppegående når de velger å ikke vaksinere.

Geir: Jeg ber bare om at alle blir hørt, og at man behandler hverandre med respekt. Du viser jo at det er nettopp det du ikke gjør.

Mona (fra vgs): Skal man virkelig ta på alvor motdebattanter som baserer argumentene på oppspinn og feil? Vitenskap er ikke livssyn. Man kan velge selv hva man tror om “den filosofiske delen av livet”. Man kan ikke velge hva man tror om fakta.

Wanya: Som vanlige er vi enige, Mona. Vaksinemotstanderne skal få gjennomgå i mitt neste blogginnlegg. Gled deg!

Geir: Trodde du hadde respekt for alle, Wanya. Bare seg hvordan du holder på – gleder deg til å hudflette vaksinemotstanderne i bloggen din.

Wanya: Selvfølgelig har jeg respekt for alle mennesker, Geir!

Geir: Du er dum + bla, bla, bla

Wanya: Du er dum + bla, bla, bla

Mona: Geir, du er litt dum + bla

Geir: Wanya, du er dummest. Litt drøyt å dra Ku Klux Klan inn i dette. Nå er du på gyngende grunn.

Wanya: Ja, kanskje det, Men DU dro det langt da du sa at jeg ikke respekterer alle mennesker! Du kjenner meg, og vet at jeg ville hjulpet deg ut av fengsel i Mogadishu eller kvikksand i Sahara om så var. Fordi du er min venn! Ja, jeg har en blogg, men må vi være så forbanna politisk korrekte hele tiden! Er det ikke lov å le av hverandre heller nå?

Geir: Da skal du bli den første jeg ringer hvis jeg ender opp i kvikksand 🙂

Mona: Hva?! Har du ikke vaksinert deg mot kvikksand?

Geir:  Nei. Har hørt at kvikksandvaksine kan føre til downs. Var en tidligere straffedømt lege og en filmstjerne som sa det, så det MÅ jo stemme.

Mona: Og så er den dyrket fram av avlivede selunger og enhjørninger.

Ragnhild (fra vgs): Eh.. tror det har ringt inn til time. Kantinedama stenger nå.

Wanya: Ja, vi får vel pelle oss inn til Inger Ann og Gluck.

Ragnhild: Leit at Inger Ann er borte. Hvis det hadde vært norsken, kunne dere fortsatt diskusjonen der.

Wanya: Ja, det er virkelig trist at hun ikke finnes her mer. Hører for meg Aurebekk i norsken: “Nå må dær være stiiiiillle”

Ragnhild:  Og i neste øyeblikk var hele gjengen engasjert, meninger eller ikke, alt for en diskusjon 🙂

…

Hele kroppen min full av gåsehud. For det var akkurat sånn det var ❤

Der ingen skulle tru at Krekar kunne bu

I går ble det bestemt at Mulla Krekar, eller Faraj Ahmad Najmuddin, som han egentlig heter, skulle hive seg på første transportmiddel til Kyrksæterøra. Det ble til at han drøyde avreisen til i dag, og det var like greit. I dag ombestemte de seg nemlig, og sa at han kan få bo i Oslo til anken er ferdig behandlet. Krekar har selv sagt at han ikke er til fare for rikets sikkerhet. Det at han tidligere jobbet som geriljaleder Irak, og at han har truet Erna Solberg, er noe vi må legge bak oss nå.

Han truet også to kurdere, men dette mener Krekars forsvarer at må være greit. De oppførte seg nemlig veldig provoserende, og kan sånn sett skylde seg selv. Sånn gjør vi det i heimen hos oss også. Det bor ei bikkje hos naboen som aldri holder den fordømrade kjeften sin igjen, og vi så ingen annen mulighet enn å sende et trusselbrev: «ukjære nabo. Hvis ikke den kjøteren snart blir stille, kommer vi med gift i tunfisk. Hilsen naboen» De ble skikkelig sure. Vi skulle kanskje ikke signert med «hilsen naboen», men det tenkte vi på først etterpå. Bikkja bjeffer fortsatt. Utenfor soveromsvinduet. Hver natt. Vi er kraftig provoserte! Selvsagt skal vi fortsette å true dem, vi har bare ikke bestemt oss for hva vi skal true med.

Det jeg ikke skjønner helt, er hvorfor Krekar er så himla irritert over at han må flytte på seg. Riktignok kommer han ikke til å bli ønsket velkommen av et fakkeltog, men det er flere som ser frem til hans ankomst. Det er jo ingen hemmelighet at området er noe glissent befolket, og noen gleder seg til å få en ny treningskamerat. Presten sier at Krekar er hjertelig velkommen på kirkekaffe, og han vil gjerne ta en skikkelig mannfolkprat med Faraj – sånn man to man.

Jeg tror ikke det er meningen at Krekar skal jobbe mens han er der, og det synes jeg er litt dumt. Det kan komme mye godt tankegods ut av å kjøre brøytebilen eller være avløser på gård. For alt jeg vet, er det ledige stillinger på Husfliden også!

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er betenkte når det gjelder det hele. Krekars kone og barn skal selvfølgelig få besøke Krekar så mye de vil! Det er mer ekstremister de er redd for at skal valfarte til Kyrksæterøra. PST tilbyr seg imidlertid ikke å overvåke Krekar i hans nye bopel. Nei, dette faller på lokalpolitiets skuldre. Nå vet jeg jo ikke hvor hard kriminalitet de er vant med på Kyrksæterøra. Jeg ser for meg at det dreier seg mest om karsk, konebankerbarter, skinnvester og en og annen lokal gledespike. Nå får de virkelig kjørt seg på noe stort og alvorlig. Spørs om de ikke må ha åpent på lensmannskontoret både lørdag og søndag nå.

Jeg lurer litt på hvordan de skal stoppe ekstremistene. Vil de bevokte alle inngangsårer til bygda, eller vil de basere seg mer på tips fra publikum? Hvilke kriterier skal ligge til grunn for hvem som får besøke Faraj? Blir det hodeplagg, skjegg eller lengde på kjortelen som avgjør?  Vil veivesenet sette opp egne skilt hvor uvedkommende kan få et hint om at de ikke er velkomne?

Nå er det jo veldig in dette med helskjegg på all slags mannfolk. Personlig synes jeg det er lite pent, men hvordan skal de se forskjell på et ekstremistskjegg og et mer hverdagslig skjegg av den godlynte typen?

Hva med alle de som vi synes ser bittelittt ekstremistisk ut, men som egentlig er skikkelig flotte mennesker? Det føles veldig kjipt å skulle sette noen utenfor samfunnet bare fordi de digger skjegg og ber fem ganger om dagen!

Vi kan ikke sende Faraj til Irak. Så lenge det er uvisst om han får beholde livet ved en eventuell retur, er det vår plikt å hjelpe ham. Vi kan like det eller ikke. Jeg leste en artikkel på facebook hvor VG har fremstilt FrP som et sutreparti – og det er de jo også. Der var det en som sa at FrP jammen er et likandes parti, og at de er de eneste som er villige til å lempe på hvordan vi følger menneskerettighetene. Her ble det trukket frem det at FrP mer enn gjerne sender Krekar dit Irak. Lempe på menneskerettighetene???! Hvis jeg er med på å sende Krekar til Irak, og han blir drept, står jeg med blod på hendene. Da er det jeg som er ekstremisten. Det vil jeg ikke! Det ligger ikke i min natur. Men å tro at det å sende Mulla Krekar til Kyrksæterøra vil gjøre alt så mye bedre, mener jeg er naivt.

Jeg har ingenting imot islam eller noen andre religioner. Jeg har mange religiøse venner av forskjellig typer og farger. For meg er det en berikelse. Det jeg har noe imot, er ekstremister!

La oss heller lære av disse to:

Kristin Størmer Steira – et forbilde!

Kristin Størmer Steira har kommet seg både på beina og på skia igjen etter en skade i august i fjor. Hun var på høydetrening i Seismer Alm da hun var så uheldig å pådra seg hele to brudd i bekkenet. Det var ikke mye moro. Hun bet tenna sammen og gikk på med det vonde bekkenet i flere uker, men til slutt måtte hun altså gi seg legebehandling i vold. Røntgenbilder ble tatt, og det hele så riktig mørkt ut.

Olympiatoppens lege, Lars Engebretsen er svært imponert over Kristin, og mener hun bør være et forbilde for andre pasienter. Han har nemlig erfaring med at folk blir ordentlig slappe og late når de er i lignende situasjoner. Du kan selv lese om det her: http://www.ap.no/100Sport/langrenn/–Steira-er-et-forbilde-for-vanlige-pasienter-486519_1.snd. Som han selv sier, er det høyst uvanlig å gå rundt på ski i ukesvis med et bekken fullt av bruddskader. Et vanlig menneske ville jo oppsøkt legen først som sist.  Det som er så flott med Kristin, er hvordan hun har jobbet så fort for å komme raskt til hektene igjen. Hun har trent, ordnet og styrt på, og olynpiatoppens team av leger og annet har fulgt henne tett opp i disse månedene.

Etter å ha lest denne artikkelen, ble jeg rett og slett skikkelig flau. I slutten av november ble jeg nemlig selv utsatt for en idrettsulykke. Jeg hadde vært ute i periferien på Sola og skravlet med en skjønn dame om dette og hint. Det var da jeg var på vei til bussen at det skjedde. Jeg gikk helt vanlig – riktignok fast og raskt i steget – da jeg plutselig tråkket feil og fant meg selv på bakken. Foten gjorde skikkelig vondt! Det verste var selvfølgelig at det var folk i busskuret som fikk se det hele. Jeg reiste meg raskt opp for å tråkke stoisk på, men klarte bare å halte. Noe så fornedrende! Jeg ringte til kona som sa hun ville møte meg med krykker. Krykker?! Jeg ringte jo bare for å få trøst – og kanskje en sjokolade.

Krykkene kastet jeg etter en dag. Jeg har da forstuet foten i idrettens navn før (for eksempel under potetløp), og aldri har jeg hoppet rundt på krykker i lengre tid. Foten ble altså brukt til både gåing og løping i flere dager i etterkant av ulykken. Sånn sett har jeg jo noe til felles med Kristin. Men, den 15. desember sa det stopp. Det var umulig å gå på foten uten enorme smerter. Legen sa at foten måtte holdes i ro hvis dette skulle bli bra. Det hele endte med at jeg ble sittende på sofaen det meste av jula mens kona måtte rydde og vaske. Jeg vet at det høres mistenkelig ut, men nei, foten var virkelig et helvete.

Det jeg skjønner nå, er at jeg selvfølgelig har vært altfor slapp og lat. Javel. Jeg hadde en vond fot, men jeg hadde fortsatt en fot til og to hender! Jeg kunne løftet vekter, gjort styrkeøvelser for ryggen og alt mulig annet jeg ikke kommer på. I stedet valgte jeg å spise utrolig mange pepperkaker og marsipangriser.

Men det jeg lurer på er: hvor var olympiatoppen da jeg skadet meg? Jeg har jo også drevet med sport! Det har vært både 60 – meteren og runder med kanonball! Og hvor er de når vanlige folk brekker bekkenet sitt?

Selvsagt kan vi alltid bli sprekere, mer glade og flinke. Hadde jeg hatt olympiatoppen i ryggen vet man jo ikke hva som kunne skjedd! For alt vi vet kunne jeg vært en profesjonell hinker nå! Likevel er det nå sånn at vi vanlige folk ikke går milevis med brukne ben.

Men, all ære til Kristin Størmer Steira! Jeg er virkelig veldig glad for at hun er oppe og går igjen. Flott dame med flotte ski! Gleder meg til å se henne i aksjon. På TV.

Det ER irriterende med stygge jenter!

Det er midten av januar, og et av årets høydepunkter nærmer seg med stormskritt. Nok en gang skal et knippe av årets flotteste unge mennesker samles for å tevle om heder, ære og berømmelse. Det er større enn sjakk – OL, og det samler både unge og gamle. Jeg tenker selvfølgelig på “Paradise hotel.” Hvis jeg ikke tar helt feil kommer de til å konkurrere om hvem som tar flest tequilashots og hvem som har sex med flest av det motsatte – eller samme – kjønn. I tillegg kommer konkurransene som har et mer intellektuelt tilsnitt.. For eksempel hvem som klarer å være mest lik en baby med sprit på tåteflaske, og tilhørende babylue. Hotellet har kanskje fått litt hard medfart i mediene, og noen har gått så langt som å kalle det et “Sex – hotell.” Jeg synes det er helt unødvendig å være så krass. Det å ha sex er noe som er naturlig og fint mellom voksne mennesker. Triana Iglesias, som er programleder for programmet, har gått ut og forklart litt mer inngående om hva programmet egentlig dreier seg om. Hun forteller at hele konseptet er å vise hvordan unge mennesker danner relasjoner til hverandre. Det synes jeg er flott. Det å reflektere litt over hvordan vi oppfører oss ovenfor fjern og nær, kan ha stor verdi. Kanskje vi rett ut sagt lærer noe alle sammen? Spørsmålet er om vi må ha på oss bikini eller badebukse mens vi danner relasjoner? Kan hende pasientene mine ville likt at jeg kom i bikini, men jeg tror arbeidsgiver ville sett på det med en viss skepsis. Men, en tur på psykiatrisk avdeling (som pasient) kan jo være kjekt det også, sånn med tanke på å danne relasjoner. Selv er Triana opptatt av å fremstå så sober som mulig, og lar seg ikke avbilde i bikini. Hun dekker seg til, og sørger for at bildene absolutt ikke fremstår som noe erotisk.

 

Vi har vært så heldige å få “møte” årets deltakere. De er selvsagt ikke presentert med ansikt og navn – det ville jo vært totalt spoilersk, men vi har fått vite litt om hvem de er. Det virker som en utrolig spennende gjeng! Det skal til og med være med en ekte homo! En forteller at han har utrolig lekker kropp, og han mener at du og jeg fortjener å se den. Utrolig raust, ikke sant? Han er ute etter smarte damer, men de må ikke være for pene. Han satser på at de er lettere å forføre hvis de er styggere enn ham. God plan. Han sier også at han ikke har noen problemer med å si i fra til en dame at hun er feit, og det synes jeg er bra. Hvis man går rundt og lurer på om man drasser på et par ekstra gram, kan det være fint med noen som sier det rett ut! En annen tenker at han kan bli litt lei seg hvis det viser seg at det sjekker inn ei stygg jente. Stygge jenter er nemlig noe han irriterer seg veldig over. Det kan jeg godt forstå. Det er ikke mye som er mer irriterende! I alle fall ikke ting som terroraksjoner, sult eller nød. Nei, schtøgge skrepper er verst!

Når det gjelder jentene, tror jeg ikke gutta har noe å bekymre seg for. Jeg tror jentene er lekre. De trener masse alle som en, og de liker å ta seg en fest. Ei er åpen om at hun nok kan ha litt ølbriller inn i mellom, og jeg synes det er litt fint at hun velger å fortelle det. Da vet man jo at man ikke trenger å ta alt hun sier for god fisk. Sånn rett etter utallige tyrkershots. Ei annen er heldig, for hun håper at det sjekker inn en som er homofil. Jammen får hun ønsket oppfylt! Hun synes det virker veldig gøy å ha en homse på hotellet. Hva som er ekstra gøye med homoer, vet jeg ikke, men mange av de jeg kjenner, er veldig hyggelige. Hun trenger heller ikke bekymre seg for tafsing i bikinibuksa fra den kanten.

Hvilke kriterier som ligger til grunn for å sjekke inn på Paradise hotell, vet jeg ikke. Men jeg har noen mistanker. Det hele starter nok med en IQ – test hvor man blir ekskludert dersom man har en IQ på høyere enn 95. Deretter blir det en gjennomgang av hvor bra jentene tar seg ut i bikini, og selvsagt hvor godt guttene tar seg ut i badebukse. Hvis du nå har kommet gjennom dette nåløyet, tror jeg de intervjuer den enkelte kandidat med spørsmål om hvor mye alkohol vedkommende er villig til å drikke og hvor dum vedkommende er villig til å fremstå.

Heldigvis er jeg så utrolig smart og oppegående selv, at jeg helt uten problemer kaster den første stein!